Skip to content

Tirpitz – Den ensomme «Nordens dronning»

26. desember 2009

Innledning.

Tirpitz var det største slagskipet i den tyske Kriegsmarine under den annen verdenskrig. Søsterskipet til «Bismarck» og oppkalt etter den tyske marineministeren og viseadmiralen Alfred Freiherr von Tirpitz.

Skipet stod ferdig ved Kriegsmarinewerft Wilhelmshaven i Niedersachsen, Tyskland i 1939 og ble sjøsatt 1. april 1939. Wilhelmshaven var og er fremdeles en av Tysklands viktigste marinebaser. Som sitt søsterskip Bismarck, ble også Tirpitz bygd for å yte i kampen mot alliert skipsfart i de nordlige delene av Atlanterhavet, men som et resultat av alle de britisknorske raidene på norskekysten, ble Tirpitz sendt for å patruljere norskekysten og ankret opp i Altafjorden, der det utgjorde en konstant trussel for alliert skipsfart i området.Det tyske slagskipet Tirpitz, i Altafjorden

Avgjørelsen om å sende Tirpitz til norskekysten kom etter at søsterskipet og et av datidens mest avanserte tyske marinefartøy Bismarck, ble senket 27. mai.

Die Kriegsmarine bestemte at skipet var altfor verdifullt til å utføre så risikable tokt som Bismarck hadde vært på.

24. mai senket Bismarck det engelske marinefartøyet HMS Hood, også kjent som Mighty Hood, og et av mellomkrigstidens største krigsskip. Som et resultat av angrepet satte Storbritannia inn nesten hele Royal Navy i jakten på Bismarck, ordren var å senke det tyske slagskipet til enhver pris.

Da skipet ble oppdaget i Flekkefjord ble det straks gitt beskjed til dobbelagenten Gunvald Tomte i Milorg, og Odd Starheim telegraferte videre den legendariske opplysningen: «Et slagskip, sansynligvis tysk, passert Kristiansand mot vest eskortert av tre destroyere».

26. mai ble Bismarck angrepet av fly fra HMS Ark Royal og det ene flyet traff roret på slagskipet. Bismarck var umanøvrerbart.

27. mai ankom fire britiske krigsskip; HMS King George V, HMS Rodney, HMS Norfolk og HMS Dorsetshire. I 88 minutter stod Bismarck imot over 300 granater og 5-6 torpedoer, men til slutt sank skipet. 115 tyske sjømenn ble reddet av britiske styrker, 2091 tyske sjømenn omkom i slaget.

Tirpitz hadde i utgangspunktet som ordre å lokalisere og senke all alliert skipsfart i nord-Atlanteren, men det utførte kun tre offensiver; operasjon Sportpalast, operasjon Rösselsprung og operasjon Sizilien, før det ble beordret til å innta en stasjonær posisjon ved den tyske marinebasen i Altafjorden hvor det til tross for å ikke dra til sjøs mer enn et fåtall ganger, utgjorde en konstant trussel for alliert skipsfart i nord-Atlanteren. På grunn av slagskipets rolle og base ble det kalt ”Den ensomme Nordens dronning” av nordmennene.

Sjøslag unngått

Operasjon Sportpalast gikk ut på å lokalisere og senke de allierte konvoiene PQ-12 og QP-8, den fant sted i mars i 1942.

PQ-12-konvoien forlot Reykjavik 1. mars, beskyttet av krysserne HMS Renown, HMS Kenya, slagskipet HMS Duke of York og seks destroyere. QP-8-konvoien forlot Murmansk samtidig og kom til å møte PQ-12 ved Bjørnøya.

Slagskipet HMS King George V, som spilte en sentral rolle i det suksessrike angrepet mot det tyske slagskipet Bismarck, seilte fra Orknøyene med hangarskipet HMS Victorious, krysseren HMS Berwick og seks destroyere den 6. mars for å møte PQ-12- og QP-8-konvoiene ved Jan Mayen. Tirpitz gikk til sjøs 5. mars etter at et tysk overvåkningsfly meldte fra om allierte konvoier, men meldinger fra øverste hold både på britisk og tysk side førte til at styrkene seilte om hverandre ved Bjørnøya. Dette førte til at et større sjøslag ble unngått. Kun det saktegående lasteskipet Izhora fra QP-8-konvoien ble funnet.

Niende mars ble den tyske konvoien lokalisert av overvåkningsfly fra hangarskipet HMS Victorious. Til tross for angrep fra Tirpitz-fly klarte de britiske flygerne å sende tyskerne i retrett tilbake til Norge.

Operasjon Rüsselsprung var den største og kanskje mest suksessrike operasjon til sjøs utført av Kriegsmarine under den annen verdenskrig. Den gikk ut på å avskjære den allierte konvoien PQ-17.

To marinestyrker ble utplassert henholdsvis i Trondheim, under admiral Otto Schniewind, og Narvik, under viseadmiral Oskar Kummetz. Schniewinds styrke bestod av slagskipet Tirpitz, tungkrysseren Admiral Hipper og seks destroyere. Kummetz’ styrke bestod av lommeslagskipene Lützow (tidligere Deutschland) og Admiral Scheer, samt seks destroyere. Det ble etablert en ubåtlinje av seks, senere åtte, ubåter nordøst for Jan Mayen under kodenavnet Eisteufel (Isdjevel). Øst for Island lå det tre tyske krigsskip som skulle rapportere til flåten med engang den allierte konvoien forlot havnen.

Ifølge planen skulle Schniewind og Kummetz seile nordover mot Altafjorden for å tanke og avvente angrepsordren. Målet var å avskjære konvoien ved Bjørnøya. Operasjon Rösselsprung var en utmerket plan, men på den annen side var den vanskelig å utføre ettersom alle ordre måtte innom Adolf Hitler, og lød på at man skulle senke de allierte til enhver pris, men unngå skade på flaggskipene Admiral Hipper og spesielt Tirpitz.

PQ-17 gikk til sjøs fra Hvalfjord, 27. juni i 1942, og unngikk den tyske patruljen øst for Island. Fire dager senere ble konvoien oppdaget av U-456 fra Eisteufel-skvadronen, men konvoien var allerede forbi Jan Mayen og nær QP-13-konvoien. På grunn av kommandostrukturen kunne ikke de tyske marinestyrkene gå i gang med operasjonen før dagen etterpå. Schniewind og Kummetz seilte nordover innaskjærs for å ikke bli sett av britiske styrker, men møtte umiddelbart på problemer. Tre av Schniewinds destroyere gikk på skjær og måtte returnere til land. Kummetz møtte også på problemer da flaggskipet hans, Lützow, gikk på grunn. 4. juli kom de tyske marinestyrkene fram til Altafjorden, men ble ikke oppdaget av allierte etteretningsagenter.

Fatal avgjørelse

Som et resultat av den plutselige tyske trusselen gav den britiske marinekommandoen beskjed om at konvoien skulle splittes opp, noe de mente ville øke sjansene for at i allefall noen av skipene ville nå sine mål.

Dette viste seg å være en fatal avgjørelse fra britisk side, ettersom de tyske marinestyrkene nå kunne senke handelsskipene uten noen fare for egne tap.

Tirpitz, Admiral Hipper og Scheer forlot Altafjorden 5. juli med 7 destroyere og 2 torpedoskip. Eisteufel-skvadronen ble beordret fra angrepet til å lokalisere de britiske flaggskipene og senke hangarskipet HMS Victorious til enhver pris.

Umiddelbart etter at de tyske marinestyrkene igjen gikk til sjøs skal de ha blitt observert av en sovjetisk ubåt, senere av et britisk antiubåtfly og av den britiske ubåten Unshaken. Disse rapportene ble oppdaget av tysk etterretning og sendt videre til Kriegsmarine.

I frykt for at de tyske skipene var på vei inn i et bakholdsangrep ble skipene beordret tilbake til land. Selv om PQ-17-konvoien led enorme tap, var operasjon Rösselsprung en flau episode i Kriegsmarinens historie og en dårlig opptreden av de tyske flaggskipene Tirpitz, Admiral Hipper og Admiral Scheer.

Operasjon Sizilien var den siste offensive operasjonen til Tirpitz før det ble beordret til sin stasjonære posisjon i Altafjorden.

Mot slutten av 1941 etablerte tyskerne en værstasjon på Svalbard. Det samme gjorde nordmennene på sommeren i 1942, noe som resulterte i at tyskerne til slutt ble tvunget til å evakuere meteorologene sine ved hjelp av ubåt i slutten av 1942. Et år senere bestemte tyskerne seg for å gjøre noe med den allierte tilstedeværelsen på Svalbard.

Tysk tabbe – store tap

6. september 1943 seilte Tirpitz, krysseren Scharnhorst og ni destroyere nordvest mot Svalbard-øyene. 7. september ble den tyske skvadronen observert av utkikksposten på Heerodden på innseilinga til Isfjorden, noe som ga de allierte på Svalbard tid til å forberede seg.  Dette var den eneste offensiven der Tirpitz avfyrte kanonene sine. Operasjon Sizilien utrettet ganske lite for tyskerne ettersom gruveanlegg og bebyggelse allerede var sabotert av den allierte garnisonen i Barentsburg. Kun 41 av 152 allierte soldater ble tatt til fange, i tillegg til at forvirring om bord i Tirpitz under bombardementet førte til store tyske tap. For de allierte styrkene førte dette til en bedre forståelse av den tyske trusselen i nordatlantiske farvann, og derfor en sterkere tilstedeværelse av allierte krigsstyrker i farvannene.

Risikabel operasjon

Tre uker etter Tirpitz’ retur fra operasjon Sizilien tilbake til Altafjorden, satte den britiske Royal Navy i gang operasjon Source som et tiltak mot den tyske trusselen i nord-Atlanteren.

Operasjon Source var en risikabel og vanskelig operasjon, både teknisk og taktisk. Den ble utført 22. september 1943, etter det tyske raidet mot Barentsburg og Longyearbyen i begynnelsen av måneden. Miniubåter av typen Class X Midget skulle senke Tirpitz ved å feste sprengladninger under skroget hennes. Hensikten med miniubåtene var at de enklere skullekunne passere de tyske forsvarssystemene rundt Tirpitz.  Slagsskipet var beskyttet av et minefelt som lå 4,6 meter under overflaten, tre torpedonett med tre meter mellom hvert nett, bestående av sammenhektede stålringer med diameter på 30 centimeter hver, helt til bunns, et anti-ubåtnett, røykbatterier som skulle skjule skipet ved eventuelle luftangrep, 88 mm-kanoner rundt hele fjorden og en rekke krigsfartøy.

Fartøyene som beskyttet Tirpitz bestod av sju jagere, luftvernskrysseren Thetis (det beslaglagte panserskipet Harald Hårfagre tilhørende det norske sjøforsvaret) og Nymphe (det tidligere norske kystvaktskipet Tordenskjold).

Operasjonen ble satt i gang 11. september i 1943 da miniubåtene ble tauet av fem større ubåter, henholdsvis Truculent, Syrtis, Thrasher, Seanymph og Stubborn. Miniubåtene hadde en bemanning på tre hver under overfarten.

Mange problemer underveis

Ferden gikk fra Skottland til Shetland, nordover forbi Lofoten til 240 kilometer vest for Altafjorden. Konvoien var framme 20. september med fire av miniubåtene, X-5, X-6, X-7 og X-10, to hadde gått tapt under overfarten.

Konvoien hadde møtt på uvær vest for Bodø. Nylontauet mellom X-7 og Stubborn røk 15. september, men ble tatt hånd om.  Samme dag røk tauet mellom X-8 og Seanymph, X-8 var savnet i 36 timer uten at noen merket det, men ble tilfeldigvis funnet av Stubborn. 16. september røk tauet mellom X-9 og Syrtis, miniubåten med transittbemanningen gikk til bunns, det ble ikke oppdaget før timevis etterpå, kun en oljeflekk ble funnet etter X-9.

17. september klarte X-8 å etablere radiokontakt med Seanymph igjen. På grunn av tekniske problemer måtte sideladningene slippes, to timer etterpå eksploderte ladningen og resulterte i en sjokkbølge med kraft som slo ut lys og rør og førte til lekkasjer ombord i X-8. Mannskapet ble evakuert ombord i Seanymph, og miniubåten ble senket 100 nautiske mil vest for Troms.

Planen var i utgangspunktet at X-5, X-6 og X-7 skulle angripe Tirpitz, X-8 og X-9 skulle angripe Scharnhorst og X-8 skulle angripe Lützow, men grunnet uhellene underveis fra Skottland til Altafjorden ble de resterende miniubåtene, X-5, X-6, X-7 og X-10 satt inn mot Tirpitz som utgjorde den største trusselen. På vei gjennom forsvarssystemene rundt Tirpitz støtte miniubåtene på tekniske problemer. Elektromotoren som drev periskopet ombord i X-10 måtte repareres.

X-6 fikk slagside ettersom sjøvann begynte å trenge inn i en av sideladningene. Luft som lekket fra trykktankene til X-6 førte til en stripe av bobler på overflaten, mannskapet bestemte seg for å stoppe opp og reparere skadene.

Kl. 09:05 om morgenen kom X-6 seg gjennom forsvarssystemene rundt Tirpitz, miniubåten ble observert fra Tirpitz, men ble forvekslet med ei nise. Da X-6 ble observert for andre gang, denne gang av tømmermann Karl-Heinz Lohse, ble det slått alarm. Miniubåten var for nær til å kunne beskytes med kanoner, men ble angrepet med granater og maskingevær. Til tross for at tyskerne nå visste om miniubåten klarte X-6 å slippe ladningene sine under slagskipet. I etterkant åpnet de bunnventilene og saboterte miniubåten, flukt var umulig og de visste de ville bli tatt til fange. Mens X-6 var under angrep plasserte X-7 sine sprengladninger under Tirpitz og forsøkte å komme seg ut igjen. Under flukten ble de observert av Tirpitz og forsøkte å dykke, men ble hengende fast i et torpedonett. En time senere overga X-7 seg. Skipperen klatret ut og sparket luken igjen bak seg, X-7 sank til bunns med resten av mannskapet. X-5 fikk aldri plassert sine ladninger og ble trolig senket av tyskerne. X-10 var fremdeles under reparasjon da sprengladningene gikk av. Mannskapet bestemte seg for at et angrepsforsøk mot en forberedt fiende med en skadet miniubåt var for risikabelt. Mannskapet ombord i X-10 fullførte reparasjonene og satte kursen mot møtestedet, miniubåten ble funnet av Stubborn 27. september.

Resultatet av angrepet på slagskipet Tirpitz var en 18 meter lang revne på babord side av kjølen, i tillegg til at skipet var gjort udyktig til både navigasjon og selvforsvar. Et kanontårn på 15 tonn ble kastet ut av stilling, kanoner hoppet ut av kulelagre, kommunikasjons- og navigasjonsutstyr ble skadet i tillegg til et dødsfall og 70 skadde.

I etterkant av operasjon Source ble en enorm reparasjonsoperasjon satt i gang av tyskerne. Det ble blant annet støpt en enorm betongkasse rundt Tirpitz og kassen ble senere ble pumpet tom for vann slik at reparasjonsmannskaper skulle komme til for å utbedre skadene.

Tirpitz var sjødyktig igjen i april i 1944. Alliert etterretning formidlet resultater fra slagskipets prøveturer videre til London. Tirpitz var igjen en trussel for de allierte. Operasjon Tungsten ble iverksatt.

Største maritime operasjon i Barentshavet

Operasjon Tungsten var og er fortsatt den største maritime operasjonen noensinne utført i Barentshavet. To styrker på totalt 25 i britiske skip tok del i operasjonen. Den første styrken bestod av to krigsskip, et hangarskip, en krysser og seks destroyere. Den andre styrken bestod av åtte hangarskip, fem destroyere og to oljetankere.

3. april 1944 var styrkene på plass, 200 kilometer vest for Altafjorden. Klokken 04:16 gikk 100 fly på vingene. En time etter at den første britiske skvadronen hadde tatt av, tok den andre skvadronen av, 58 nye fly var nå på vei mot Tirpitz. Til tross for røykleggingen var fremdeles tårnet og aktermasta på Tirpitz synlig, flyene var ikke synlige gjennom røykteppet, noe som gjorde de tyske luftvernskanonene ubrukelige. Operasjonen varte i tre timer og påførte tyskerne store skader. Av mannskapet på Tirpitz ble 122 drept og 316 såret. Slagskipet måtte gjennom tre nye måneder med reparasjoner.

I etterkant av operasjon Tungsten ble det planlagt tre nye lignende operasjoner, Planet, Tiger Claw, Brawn, men de ble kansellert på grunn av dårlig vær.

I etterkant av angrepet i april hadde tyskerne etablert utkikksposter og kanonutstillinger på fjelltoppene rundt Altafjorden. Allierte undergrunnsradioer ble også lokalisert og mange etterretningsagenter ble arrestert. De nye kanonutstillingene førte til at et britisk angrep, operasjon Mascot, ble avverget i juli i 1944. Hele fjorden var røyklagt før flyene nådde fram.

Flere mislykkede angrep mot Tirpitz

En måned senere ble Goodwood-operasjonene iverksatt. De var en serie angrep fra fem hangarskip over en periode på en uke. Operasjon Goodwood I ble iverksatt 22. august, men lavt skydekke gjorde det vanskelig å treffe. To forsyningsskip og noen Arado-sjøfly ble skadet. Senere samme dag ble Goodwood II iverksatt. To britiske fly gikk tapt og det britiske skipet HMS Nabob måtte gå mot land etter et tysk torpedoangrep. To tyske flybåter ble skutt ned av britene.

To dager senere ble Goodwood III iverksatt. Ettersom flyene kom inn fra en større høyde enn før, ble de ikke observert av de nye tyske utkikkspostene. Angrepet kom fra alle kanter og fra høyder mellom 6500 og 10000, noe som gjorde det vanskelig for luftvernkanonene. Britene tapte 6 fly, mens B-tårnet på Tirpitz måtte repareres. Under Goodwood III klarte en britisk bombe å bore seg gjennom Tirpitz’ panser og landet i et av aggregatrommene, men eksploderte ikke. Rapporten fra Kriegsmarine sa i etterkant av angrepet at det var en eksepsjonell flaks at bomben ikke hadde eksplodert, ettersom skadene ville ha vært så ubegripelig store at slagskipet ville ha gått til bunns.

Goodwood IV var det siste av Goodwood-angrepene, dårlig vær forhindret britene fra å treffe, og flåten forlot Tirpitz. Nå var det opp til det britiske flyvåpenet.

Til tross for uhell med Goodwood-operasjonene var de allierte fast bestemt på at Tirpitz skulle senkes. Tre nye angrep ble planlagt, operasjon Paravane, Obviate og Catechism.

Britene og russerne samarbeider

Operasjon Paravane var en samarbeidsaksjon mellom britene og russerne. 33 Avro Lancaster-fly, to Liberator-fly og et rekognoseringsfly fra 9. og 617. skvadron skulle fly til Yagodnik, nært Arkhangelsk i Russland, tanke opp og fortsette videre til Altafjorden. Grunnet tekniske problemer med radio og navigasjon landet bare 31 av totalt 41 fly i Yagodnik, resten måtte nødlande i Kegostrov, Vaskov, Onega, Belomorsk, Molotovsk, Chumbalo-Navoloka og Talagy. Ingen liv gikk tapt men skadene var for store til at de 10 flyene som måtte nødlande kunne delta videre i operasjonen.

27 bombefly tok av fra basen i Russland. de 21 flyene fra 617. skvadron var utstyrte med en fem tonns Tallboy-bombe hver, mens de 6 flyene fra 9. skvadron var utstyrt med spesielle Johnny Walker-undervannsminer, oppkalt etter ubåtkapteinen Frederic Johnny Walker. Midt på dagen 15. september ble flyene observert av Luftwaffe i Kautokeino, 12:46 var røykanlegget rundt Tirpitz slått på og da flyene kom fram var ikke skipet å se gjennom røykteppet.

Til tross for røykanlegget ble 16 av 21 Tallboy-bomber sluppet. Det viste seg i ettertid at en av bombene hadde truffet Tirpitz og gått rett gjennom slagskipet til det nederste dekket før den hadde eksplodert, noe som resulterte i en 50 meter lang revne og enorme indre skader. Slagkipet ble fylt av nesten to millioner liter vann. Skadene var så omfattende at slagskipet ikke lenger kunne repareres i Norge, en måned etter operasjon Paravane ble Tirpitz flyttet til Tromsøfjorden. Hitlers overbevisning om at en alliert invasjon ville komme til Norge førte til at Tirpitz ble beordret til å være et flytende landbatteri mot allierte angrep, istedenfor å sendes til Tyskland for en total reparasjon.

I midten av oktober gikk britiske fly på vingene i jakten på Tirpitz. Slagskipet var skadet og etterretningen tydet på at det fremdeles oppholdt seg i nord-Norge. Det ble lokalisert i Håkøysundet i Tromsøfjorden.

26. oktober 1944 gikk 36 Avro Lancaster-fly på vingene og iverksatte operasjon Obviate, hvert fly utstyrt med hver sin Tallboy-bombe. Tirpitz skulle senkes.

Ved midnatt 27. oktober ble det rapportert at værforholdene var gode, men like før flyene nådde målet skiftet vinden til vestlig retning og tette skyer drev inn over Tirpitz. Ingen bomber traff målet og operasjonen var mislykket, men de allierte visste nå slagskipets posisjon og hvor det kom til å forbli i lang tid fremover.

Det siste angrepet

Operasjon Catechism var det siste angrepet mot slagskipet Tirpitz, det mest fryktede fartøyet under hele andre verdenskrig, og den tyske Kriegsmarines stolthet. Tidlig på morgenen, 12. november 1944 tok 32 Avro Lancaster-fly av fra Lossiemouth i nord-Skottland og satte kursen mot den ensomme Nordens dronning, slagskipet skulle senkes en gang for alle. Flyene ble først observert over Mosjøen etter fire timer, men siden det var 50 mil mellom Tromsø og Mosjøen ble det ikke varslet om et mulig angrep på Tirpitz. Flyene fortsatte inn i Sverige og nordover mot møtepunktet, Torneträsk som lå 16 mil sørøst for Tromsø. Klokka 08:55 gikk flyalarmen ombord i Tirpitz, en halv time senere tok jagerflyene av fra den tyske basen i Bardufoss og de allierte bombeflyene kunne sees med det blotte øyet fra Tirpitz, 40 kilometer unna.

Tirpitz får nådestøtet

På grunn av dårlig kommunikasjon visste ikke basen på Bardufoss slagskipets eksakte posisjon og jagerflyene nådde aldri fram. En time senere var Lancasterne framme. Tirpitz ble direkte truffet av to fem-tonns Tallboy-bomber, i C-tårnet og bak broen. Mange nærtreff førte til en stor slagside for Tirpitz på babord side. Etter at den siste bomben gikk av førte de resulterende brannene til en enorm intern eksplosjon i magasinet ombord i Tirpitz, det tusen tonn tunge C-tårnet ble blåst vekk og skipet kantret. Slagskipet kantret så raskt at mannskapet på lavere dekk ikke rakk å komme seg ut, 1000 mann av totalt 1700 besetningsmedlemmer ombord i Tirpitz omkom i angrepet, inkludert skipssjefen, kommandørkaptein Weber og alle i overbygningen.

Med Tirpitz på havets bunn var den siste store overflatetrusselen for de allierte under den annen verdenskrig borte. Atlanterhavskonvoiene kunne gå friere og flere forsyningsskip nådde sine mål. Dette førte også til at de største skipene, hangarskipene og krigsskipene, i Hjemmeflåten kunne forflyttes til Østflåten i Stillehavet, samt etablere den britiske Stillehavsflåten og endelig gå inn i en mer aggressiv rolle mot den japanske trusselen i øst.

Kilder

http://en.wikipedia.org/wiki/German_battleship_Tirpitz

http://no.wikipedia.org/wiki/Tirpitz

http://www.bjerkvik.gs.nl.no/tirpitz.htm

http://home.online.no/~naslakse/2vk/Tirpitz.html

From → Usortert

Legg igjen en kommentar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: